Vi gjør det vi har kapasitet til. Og det er bra nok.

Kapasiteten eller evnen, om du vil, til å delta sosialt eller i arbeidslivet, er ikke den samme hos alle mennesker. Derfor er det så viktig at vi ikke sammenligner oss med hverandre. For eksempel; hos en som er 50 % ufør, betyr det at arbeidskapasitet er halvert. Eller, en som sliter med sosial angst, klarer selvfølgelig ikke delta sosialt på samme nivå som hos de som ikke har den type utfordringer.

Men, dette glemmes så altfor ofte, og det vises liten forståelse. "Hun/han jobber jo bare halvparten så mye som meg, hvordan kan han/hun da være så sliten!" Og, "Hvor vanskelig kan det være å bare komme innom en liten tur og si hei til folk!" Hørt det eller noe i samme gata før?

Vi er slitne når vi har nådd kapasiteten av det vi kan klare. Og, ja, det er vanskelig å bare komme innom og møte mennesker når man er redd for mennesker i sosiale sammenhenger. Kapasiteten vi har, handler ofte om bagasjen vi har med oss i livet. Om den er så tung å bære at den har gitt slitasjeskader.

Som regel sier vi ingenting når vi slitne eller redde, i denne sammenhengen, fordi vi vet at det er lett å bli dømt, og det på en urettferdig måte. Derfor presser vi oss gjerne enda litt til, eller deltar på noe som vi vet vil gjøre oss vondt. Det får konsekvenser. Vi deiser mentalt i bakken, ligger der og spreller før vi reiser oss opp igjen. Og, vi vet at det mest sannsynlig ikke er siste gang vi gjør oss selv vondt, for å slippe å føle at andre mener vi ikke strekker til, at vi ikke er gode nok.

Det er leit at mange opplever dette. Vi gjør alle vårt beste, ut ifra evne og kapasitet. Og, kanskje er det slik at de som har utfordringer, sosialt eller i arbeidslivet, faktisk strekker seg enda litt lengre enn de som ikke har den type utfordringer for å ikke være en belastning for andre. Verdt å tenke på, synes jeg.