Når opplevelsene våre ikke blir tatt på alvor

Når opplevelsene våre ikke blir tatt på alvor, kan vi føle oss oversett, misforstått og til og med avvist. Det kan være både ensomt og frustrerende, spesielt når det gjelder noe som er viktig for oss, eller noe som er dypt personlig eller følsomt, som for eksempel psykisk helse, traumer eller diskriminering. Det vi ønsker oss er anerkjennelse. Noen ganger kan føles som om jo mer vi forsøker å forklare, jo mer motstand møter vi. Alle må nødvendigvis ikke være enige i hvordan vi føler oss, men noe sånt som; du har hatt en opplevelse, og opplevelsen gjør at du føler deg…." Ikke; det er ingen grunn til at du skal føle deg…"

Vi kan bli usikre på oss selv, og stille spørsmål ved vår egen opplevelse. Spørsmål som "Er det legitimt det jeg føler? Er det jeg som er litt rar og unormal?" kan skape en indre konflikt og stress i oss, noe som, i tillegg til tvilen fra andre, gjør situasjonen enda vanskeligere å takle.

Så hva kan vi gjøre når det vi forteller blir bagatellisert eller ignorert? 

Si ifra hvordan du føler det når du ikke blir møtt på en anerkjennende og empatisk måte når du deler hva du har opplevd. Kommuniser med store bokstaver. Noen ganger skyldes manglende anerkjennelse misforståelser og antakelser fordi budskapet ditt ikke nådde helt frem. Hvis du fremdeles blir møtt med likegyldighet og bagatellisering, er det mindre slitsomt å akseptere at dette mennesket kommer aldri til å gi meg det jeg trenger, enn å fortsette å prøve få forståelse eller anerkjennelse. Et eksempel fra mitt eget liv, mange år tilbake, da jeg til slutt ble lei av å prøve å forklare hva en uventet og vond livssituasjon gjorde med meg; Jeg verken ba om eller forventet forståelse, men aksept. Det ble lettere å forholde seg til for de rundt meg, og tok ikke så mye energi fra meg. 

Finn mennesker som kjenner seg igjen i det du forteller, og mennesker som kan gi den den støtten du trenger. Det behøver ikke være et stort fellesskap. Et menneske, enten det er en kollega, en nabo eller en annen venn eller venninne, kan være nok. Et annet eksempel fra mitt eget liv; utmattelsen av å alltid være i beredskap, utrygghet og uforutsigbarhet gjorde at jeg aldri følte meg uthvilt. Jeg orket ingenting. De fleste, sikkert i beste mening, ba meg komme meg ut, være i aktivitet, gå tur osv. Bortsett fra en, som sa; Da er det bare en ting å gjøre, legg deg ned og slapp av. For en fantastisk følelse! Den forståelsen opplevdes som en tillatelse på at det var helt greit å føle det jeg gjorde, under omstendighetene som var da. Jeg glemmer det aldri.

Sett grenser for deg selv. Selv om det kan være vanskelig når du føler deg sårbar, er det desto viktigere. Si tydelig fra om hva du trenger og forventer fra andre, kanskje til og med før du forteller og deler. For eksempel; Jeg trenger ikke høre din mening akkurat nå, jeg trenger bare å fortelle deg noe fordi jeg orker ikke holde det inni meg lenger. Eller; Selv om du ikke er enig eller forstår, trenger jeg at du støtter meg.

Vær snill med deg selv. Ikke ta på deg skyld eller ansvar når du vet at du har gjort ditt beste for å formidle noe som er viktig for deg. Ikke bortforklar for deg selv hva du har opplevd. Det det er ille nok at andre gjør det. Prøv å fokuser på deg selv, stol på dine egne følelser. 

Dine opplevelser og erfaringer er nettopp det; dine. Det du opplever er ikke feil. Det gjelder å finne riktig måte å takle det på.